Puss er velkjent for alle: Den gulhvite materien som danner seg, for eksempel rundt ei flis i fingeren. En slik byll kalles i medisinsk sammenheng for en abscess.

Oppstår de i hjernen, kan det være livstruende.

– Symptomene kan være hodepine, kvalme og epileptiske anfall. Men ofte er det ikke feber eller infeksjonstegn på blodprøvene som tas, noe som lett kan tolkes i retning av at tilstanden ikke er alvorlig. Før den altså blir det, og i mange tilfeller er livstruende, sier overlege Bjørnar Hassel.

Hassel er seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, spesialist i nevrologi og professor ved Oslo universitetssykehus. Han er en del av en gruppe forskere som forsøker å lære mer om pasienter med abscesser innenfor kraniet.

– Det er viktig også for Forsvaret å ha kjennskap til hjerneabscesser, fordi skuddskader, fragmenter fra veibomber og annet som gir åpne skader i hodeskallen kan føre til infeksjon i hjernen, forklarer Hassel.

Les også denne saken fra Sintef:

Dette apparatet kan redde liv og hindre hjerneskader

Hva skjer – egentlig?

Hva er det egentlig som skjer når det oppstår en infeksjon i hjernen? Dette har ingen studert i detalj tidligere.

– Tidligere har man trodd at symptomene fra abscesser skyldtes den fysiske påvirkningen, altså at abscessen trykket på hjernevevet. Men dette handler ikke bare om trykket. Det handler om den kjemiske sammensetningen pusset har, forklarer Hassel.

Han og nevrokirurg Daniel Dahlberg på Rikshospitalet, har tatt prøver av selve pusset fra pasienter på operasjonsbordet, for å se hva dette pusset besto av. Funnene var klare.

– Vi så at slikt puss inneholder mange stoffer som påvirker hjernefunksjonen: både stoffer som fungerer som signalmolekyler mellom nerveceller, og stoffer som virker toksisk på hjerneceller. Disse stoffene stammer fra immuncellene som strømmer til for å bekjempe infeksjonen.

Kroppens eget forsvar skaper problemer

Med andre ord er det kroppens eget forsvar som skaper problemer. Det er den samme mekanismen som er i aksjon i hjernen som den rundt flisa i fingeren. Etter kort tid er vevet rundt flisa så oppløst at den løsner av seg selv. Pusset i et sår på fingeren er lett å fjerne.

Det er det ikke hvis det har dannet seg på innsiden av hjerneskallen.

– Det vi nå vet med sikkerhet, er at pasientens puss er giftig. Det må opereres ut på flygende flekken, sier Hassel.

– Selv om den tilhørende bakterieinfeksjonen blir behandlet, er det like farlig å bli gående med pusset inne i hjernen. Sannheten er at bakteriene er det minst alvorlige. Dem har vi medisiner mot. Men antibiotika hjelper ikke mot puss. Det fortsetter å skade hjernen. I motsetning til hudcellene på fingeren, som vokser til igjen etter at flisa er ute, skjer ikke det samme med nervecellene i hjernen. De blir varig ødelagt.

Bakteriene kan «vandre» til hjernen

I Norge rammes rundt femti personer hvert år av hjerneabscesser. Det trenger ikke å være en ytre skade. Infeksjoner i tannkjøttet, mellomøret og til og med på hjerteklaffene kan avgi bakterier til hjernen.

Bakteriene blir med blodstrømmen fra hjerteklaffene, men fra mellomøret eller halsen vandrer de «på egen hånd» i væskerommene til hjernen.

Der kan abscessene utvikle seg over relativt lang tid, uten at pasienten viser ytre tegn på at noe er galt.

Når tegnene først viser seg, blir pasientene gjerne sendt til CT-undersøkelse. Der kan abscessen feiltolkes som en hjernesvulst. En MR-undersøkelse er det som må til for å stille diagnosen.

Hvis skaden blir påvist tidsnok, er den kirurgiske behandlingen relativt enkel. På Rikshospitalet har de gått bort fra den tradisjonelle åpningen av hodeskallen, kraniotomi.

– Vi benytter minimalt inngripende teknikker. Det bores et bitte lite hull i skallen. Så fjernes pusset gjennom en tynn nål, forklarer nevrokirurg Daniel Dahlberg.

Lang vei tilbake

Pasientene kan få halvsidige lammelser og miste deler av synsfeltet som følge av abscessen. For mange pasienter tar det dessuten lang tid å komme seg etterpå.

Hodepine, utmattelse, epilepsi og andre utfordringer kan prege dem i flere måneder og år senere.

Hvis de forhaster seg med å gå tilbake i full jobb, kan det gjøre tilfriskningen vanskeligere.

Teamet som forsker på denne typen skader, er også opptatt av spørsmålet en hjernekirurg ikke kan besvare:

Hvordan påvirkes hjernens funksjon av slike skader? Altså: hva er de kognitive konsekvensene?

Ane Gretesdatter Rogne ved avdeling for nevrohabilitering på Oslo universitetssykehus, og nevropsykolog Solrun Sigurdardottir ved Sunnaas sykehus forsker på dette temaet.

Mange har «usynlige» vansker

Det er tidligere forsket lite på koblingen mellom hjerneabscesser og kognitive plager. Men virkningene av hjerneabscesser skiller seg ikke nødvendigvis spesielt fra det man ser ved andre typer skader i hjernen, mener Ane G. Rogne.

– Konsekvensene kan være svært forskjellige, avhengig av hvordan og hvor den rammer i hjernen. Men hjerneskader har ofte mange fellestrekk, enten den skyldes hodetraumer, hjerneslag eller abscesser, sier hun.

Uavhengig av årsak kan den som rammes få vansker blant annet med konsentrasjon, med å huske og å strukturere seg selv i hverdagen.

– Mange plages også av at de lettere blir utmattet. Det gjør at de raskt blir mentalt slitne av å gjøre ting de tidligere gjorde uten vansker. Problemene som knytter seg til slike skader er ikke alltid synlige for omgivelsene og helsepersonell. De kan vise seg først når personen kommer hjem fra sykehuset og går løs på de mer komplekse oppgavene som dagliglivet krever, sier Rogne.

– Pasientene opplever at det er tungt å komme i gang, planlegge og huske alt de skal gjøre. Det er mer krevende å henge med i sosiale situasjoner der flere snakker på en gang, og å holde på energi og konsentrasjon gjennom en arbeidsdag. Pasientene kan ofte merke selv at noe er galt. Noen sier at de skulle ønske at de var lam i en arm eller et bein, «fordi da skjønner alle at vi er skadet». Derfor er vi opptatt av undersøke hvordan det egentlig står til, sier Rogne.

Forskeren forteller:

Hva skjer når hjernen blir overbelastet?

Blir aldri undersøkt

Rogne konstaterer at altfor mange pasienter med skader og sykdommer i hjernen aldri får undersøkt hvilke kognitive senfølger skaden eller sykdommen innebærer før de skrives ut av sykehus.

– Her trengs det at helsepersonell forstår kognitive symptomer bedre, og at det er tverrfaglig samarbeid rundt utredningen og behandlingen av pasienten.

Testene en nevropsykolog kan gjøre, er på sin måte like informative som et MR-bilde.

De gir informasjon om hvordan hjernen til pasienten fungerer i møte med ulike utfordringer etter skaden de har fått. Dette er nokså uavhengig av hvilke skader man ser på MR-bilder: Per i dag kan ikke billeddiagnostiske metoder forutsi særlig godt hva senfølgene vil være i praksis. Og det er nettopp dette som pasienten og pårørende ofte er mest opptatt av. Utredning av kognitive symptomer er også sentralt for å kunne gi pasienten råd ved rehabilitering og tilbakeføring til jobb.

Startet med nysgjerrighet

Fra før finnes det bare en svært enkel studie utført i Østerrike og publisert i 2006, der 20 menn som hadde fått hjerneabscesser ble fulgt opp i ettertid. For noen av pasientene var det gått seks måneder etter en hjerneabscess, for andre 42 år. Det var også pasienter i studien som hadde andre typer hjerneskader i tillegg til den man får fra abscess.

Nå skal norske forskere følge femti pasienter fra første diagnose og akuttbehandling, deretter over uker og år.

– Vi har fordelen av at vi starter undersøkelsene i det hjerneabscessen er påvist. Slik får vi sett på utviklingen over tid, og får en mye mer presis kunnskap om hvordan hjernen påvirkes av infeksjoner, sier Hassel.

Hele prosjektet ble startet ut fra ren nysgjerrighet.

– En natt for sju år siden fikk vi inn en pasient med hjerneabscess. Da kirurgen stakk hull, tøt pusset ut. Daniel Dahlberg og jeg fikk lov til å ta pusset med oss og undersøke det biokjemisk. Sammen med flere kolleger gransket vi etter hvert puss fra 30 pasienter, i perioden 2012 til 2014. Arbeidet har ledet oss inn på det som nå har utviklet seg til et prosjekt som omfatter både kirurgi, psykologi, nevrologi, patologi, mikrobiologi, immunologi og biokjemi.